Hovedskyts pr juni 2008

 

Ole Jørgen Maaø

I idegrunnlaget for vår litterære kanon ble det angitt at avdelingen skulle holde seg med et ”hovedskyts” på ikke mer enn 8 titler. Dette skulle samtidig være de bøkene nye faglig ansatte får i gave når de kommer, og som dermed alle på avdelingen skal ha et forhold til. Dette hovedskytset må naturligvis kunne endre kaliber og for den saks skyld både stridshode og kruttmengde, men ikke for ofte. Hovedskytset skal komme til etter betydelig krangel, men faglig ansvarlig har sluttordet. 

 

Nå kommer altså første forslag til dette ”hovedskytset”, som dermed må betraktes som kjernelitteraturen innenfor studiet av krig og luftmakt, eller vår ”Reading List”.[1] Å gjøre utvalget har ikke vært enkelt, men jeg har forsøkt å plukke bøker som har betydd noe, som om ikke annet har inspirert folk, inkludert oss, både til debatt og tenkning. I tillegg har jeg ikke valgt rene historiebøker (slik som Hobsbawm), ei heller bøker (utelukkende) om internasjonal politikk eller om norsk sikkerhetspolitikk. Her er det krig, militærteori og luftmakt som står i sentrum, fordi dette er og bør være vår kjernekompetanse.

 

Det mest selvskrevne valget? Trolig den mest omtalte av alle bøker om krig, kanskje sammen med Sun Tzu. Boken har kommet i en rekke utgaver, her angitt i Howard og Parets oversettelse fra 1976, som fikk så stor innvirkning på doktrineutviklingen i USA. Om Clausewitz har jeg ikke mye å si som man ikke vet fra før, men skal jeg anbefale et utdrag, må det være Bok 1, kapittel 1, der Clausewitz definerer krig og lanserer mesteparten av de tankene han er mest kjent for; krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler, friksjon, krigens treenighet osv. 

Denne boken er med på grunn av en stor, men gjennomgripende tanke: det Luttwak kaller paradoksallogikken. Den er beskrevet i hovedsak i kapittel 1 i boka. Strategi baserer seg etter Luttwaks syn på paradoksale sammenhenger, han introduserer det allerede i første setning, ved å bruke et av de mer kjente sitatene om krig: If you want Peace, prepare for War. Luttwak hevder at vi tenker for lite gjennom det paradoksale i dette utsagnet, vi tar det bare for god fisk. I følge Creveld ble kapittel 1 i Luttwaks bok ”written in Heaven”,[2] og jeg sier meg enig. Strålende, intet mindre.

 

 Dette er egentlig tre bøker i en.[3] Azar Gat har skrevet militærteoriens historie siden opplysningstiden med stor M, her rager ingen ved siden. Best er han utvilsomt på perioden før og rundt Clausewitz, noe tynnere er det frem mot vår egen tid. Undertittelen lyver, siden Gat hovedsaklig stopper ved Liddell Hart og Fuller i mellomkrigstida. Gat har en bred tilnærming til militærteorien, han skriver i en War and Society tradisjon.[4] Her forklares militærteoriens utvikling som et produkt av historiens mer generelle utvikling, enhver militærteori er barn av sin samtid, og kan ikke forklares uten innsikt i denne.

 

 Creveld må være med på en slik liste, spørsmålet er med hvilken bok. Kunne ha valgt Technology and War eller The Transformation of War, men velger altså denne, mest fordi den har vært viktigere for meg. Creveld gjør her som han gjort i en rekke bøker, studerer et område av krigføringen, velger seg Case-studier å basere det på, og så generaliserer han på bakgrunn av det. Hva finner han så ut? Kanskje at man ikke bør lete etter sikker informasjon i krig, fordi den neppe finnes, ergo må man heller lære seg å leve med og heller utnytte usikkerheten.   

 

 

5.      Meilinger, Phillip S. (red.) (1997): The Paths of Heaven. The Evolution of Airpower Theory. Maxwell Air Force Base, Alabama: Air University Press 

Her er det fremste forsøket på å skrive en luftmaktsteoriens historie. Det er en redigert bok, forfatterne har i hovedsak det til felles at de den gangen jobbet på School of Advanced Air Power Studies. Siden det er en antologi, er den ikke uten svakheter, blant annet synes jeg den mangler en del på den kalde krigen (selv om det er et essay også på den). Men, den er heller ikke uten styrker, Meilingers eget essay på Douhet og Drews essay om USAF og lavintensitetskrigføring er to ”høydare”. I tillegg er (som alltid) I.B. Holleys oppsummerende refleksjoner nyttig lesning.

 

 Denne boken er ikke med for sin kvalitet,[5] snarere for den innvirkning den og Wardens øvrige tenkning har hatt (og har) på vestlig luftmakttenkning. Hans innflytelse i USA er godt beskrevet i John Olsens bok om Warden.[6] The Air Campaign kom ut allerede i 1988, og spesielt på bakgrunn av Wardens rolle under Gulfkrigen, fikk boken og tankene i den stort gjennomslag. Den famøse femringsmodell er ikke med i boken, men noe av grunnlaget for den lanseres, spesielt fokuset på Centers of Gravity og mulighetene for å påvirke en fiende ved hjelp av strategisk konvensjonell luftmakt (som i boka heter Distant Interdiction).

 

 Har man med Warden, får vel Pape slå følge? Dette er en spennende bok på mange plan. For det første fordi den er en PhD jeg tror USAF i sin tid sponset, men som de ikke likte da konklusjonen kom, og dermed ble Pape ”sendt ut i mørket” (i USAF er han der ennå). For det andre fordi Pape, i motsetning til Warden og andre, forsøker å bygge opp et solid empirisk grunnlag for sine konklusjoner. For det tredje fordi Pape diskuterer tvangsmakt (og gjør det godt). Og for det fjerde, fordi Pape altså avviser at konvensjonell strategisk luftmakt kan virke overhodet.  

 

Her kommer den eneste tittelen som kanskje overrasker noen? Englund er en personlig favoritt, og dette er hans beste bok. De seks essayene handler alle om perioden omkring verdenskrigene, og det ender med et gripende essay om Hiroshima. Ikke alle av dem handler om krig (så mye for egne kriterier…), men alle kan de knyttes til politisk og kulturell historie som påvirker krig(ene). Og så skrives det så fordømt godt at en skulle ønske fingrene som traff tastaturet var ens egne. Essayet om likhetene i arkitektur mellom fascist- og kommunistdiktaturene er sammen med det om Hiroshima bokens høydepunkt.

 

PS!

Det eneste ”triste” etter å ha laget et forslag til dette ”hovedskytset”, er at jeg ikke fant plass til en eneste bok av Michael Howard. Han er guruen i England og delvis også i USA på militærhistorie mer generelt, eller som Hew bare kaller ham: The Old Man. Men, skal jeg nå en gang lage en kanon over bøker innen militærhistorie, skal jeg nok finne plass til ham.

 

---