Luftmaktavdelingens litterære kanon nr 3, 23. februar 2007
”Moderne sjømaktsteori”
Av Gjert Lage Dyndal
For å gi en helhet til denne kanonen og en begrunnelse for mitt selektive utvalg på dette store feltet er det hensiktsmessig med en kort innledning.
Denne kanonens bøker og artikler er valgt ut for å gi en bedre forståelse av utøvd maritim militærmakt i vår region.
Det sjømaktsteoretiske i de tre første bøkene; de filosofiske tankene til Mahan og Corbett, samt Røksunds studie av ”Jeune Ecole” tradisjonen, kan sies å utgjøre et ”sjømaktteoriens triangel”. Trianglets tre ytterpunkter omfatter målene om å herske eller nytte havet, eller nekte andre tilsvarende. Disse tema er sentrale for all forståelse av sjømakt.
Deretter vil jeg trekke frem noen spennende franske, tyske og sovjetiske perspektiver som omhandler hvordan mariner kan benytte sjømakt i skyggen av en tradisjonelt overlegen sjømakt. Til slutt er det viktig å studere de amerikanske perspektiver på sjømakt, da disse har påvirket vår region i stor grad de siste decennier.
Til sist en kommentar til behovet for en litterær kanon om sjømakt - for luftforsvaret; jeg vil hevde at luftmakt over sjø handler fundamentalt om sjømakt! Dette går samtidig begge veier. Som Herbert Richmond uttalte i tiden da forsvarsgrenene var som steilest mot hverandre etter andre verdenskrig: “Command of the Sea is the indispensable basis of security, and whether the instrument which exercises that command swims, floats or flies is a mere matter of detail”.
1. Mahan, Alfred Thayer, The Influence of Sea Power upon history 1660-1783 (Først utgitt av: Little, Brown and Company, Boston, 1890). Boken i fulltekst
“The Influence of Sea Power…” fra 1890 er den mest kjente og refererte sjømaktsteoretiske boken, og må være kjent stoff. Boken er bygd opp rundt historiske studier av Royal Navy sine operasjoner og sjøslag under oppbyggingen av det britiske imperiet. Kjernen i amerikaneren Mahan sin forståelse av sjømakt var at kommunikasjonslinjene til sjøs var suksesskriteriet for en verdensmakt. Dette anså Mahan som et faktum og følgelig diskuterer dette i mindre grad. Mahan konsentrerer seg primært om hvordan dette kunne gjøres – og hans konklusjon var at en stor marines målsetning måtte være å bekjempe fiendes marinestyrker. Slik er Mahan blitt kjent som talsmannen for ”det avgjørende slaget” og det å herske havet.
2. Corbett, Julian S, Some Principles of Maritime Strategy (Først utgitt av; Longmans, Green and Company, London and New York, 1911). Boken i fulltekst
Britiske Corbett har skrevet mye og bredt om sjømakt, men denne boken er hans mest kjente. Corbett fokuserte på hvordan sjømakt gikk inn, eller burde gå inn i en stats større strategier. Med dette skriver han om bruken og nytten av sjømakt. Corbett blir ofte fremstilt som en motvekt til Mahan. Dette er upresist, og delvis feil. Corbett mente også at det beste var å tilintetgjøre en motstander – hvis mulig. Han vektla derimot at det ofte ikke var mulig, ei heller verd innsatsen. Det var nok å beskytte sine styrker aktivt, og hindre motstanderen når nødvendig.
3. Røksund, Arne, The Jeune Ecole: The Strategy of the Weak (Boston: Brill, tilgjengelig i mai 2007).
Kjernen i denne franske sjømaktsteoretiske retningen som utviklet seg på slutten av 1800-tallet kan best beskrives som ”nektelse”. Dette med asymmetriske styrker brukt for å nekte en tradisjonelt overlegen fiende å nytte sjøen. Spesielt kontroversielt, både juridisk og etisk, var teoriens fokus på å avskjære transportlinjene til all handel. ”Jeune Ecole” var fokusert på teknologiens nye muligheter for å nekte etablerte stormaktsmariner. Hurtiggående torpedobåter og jagere ble sentrale i de franske tankene. Mer informasjon om "Jeune Ecole"
4. Castex, Raoul, Strategic Theories (Annapolis: Naval Institute Press, 1994).
Castex var tilhenger av store skip (for store mariner), men fokuserte på den mindre stats bruk av manøver og asymmetriske styrker i kampen mot tradisjonelle overlegne sjøstyrker. Castex var influert av ”Jeune Ecole” teoriene og studerte videre erfaringene etter første verdenskrig. Castex var i sin tid kontroversiell i debatten om tyskernes bruk av ubåten mot sivil skipstrafikk. I linje med ”Jeune Ecole” forsvarte Castex bruken med at en storkrig var altomfattende, og hevdet at ubåten var det potensielle middelet mot de store marinene.
(”Strategic Theoeories” er en anerkjent engelsk forkortet oversettelse, men Castex sin opprinnelige ”Theories strategiques” fra 1931-39 anbefales for de som leser fransk.)
5. Hobson, Rolf, Imperialism at Sea: Naval Strategic Thought, the Ideology of Sea Power and the Tirpitz Plan, 1875–1914. (Boston: Brill, 2002). Bokanmeldelser
Tysk tenkning rundt sjømakt fokuserte opprinnelige på å beskytte kysten (”The Prussian School”). Senere kom tankene om hvordan Tyskland kunne bryte blokader. Under Tirpiz vokste tankene videre til en ”imperialistisk marine” som skulle reflektere landets status. Tirpiz var påvirket av Mahan, men samtidig særegen. Tirpiz ønsket en marine som skulle beskytte egne interesser ute i verden i fredstid, men i tilfelle krig så ville denne best kjempes i Europa. Hobsen behandler også det spennende temaet ”risk-teori” på en god måte i denne boken.
6. Gorshkov, Sergei G, The Sea Power of the State (Maryland: Naval Institute Press, 1979). Bokanmeldelse
Admiral Gorshkov var sjef for den sovjetiske marinen i mer enn 30 år. I og med at han styrte så lenge, og den kalde krigen utviklet seg i faser – så er det også vanskelig å entydig beskrive hans perspektiv på sjømakt. ”The Sea Power of the State” har et vidt perspektiv på sjømakt. Boken inkluderer både utnyttelse av havet (ressurser og forskning), og militærstrategier (flåte-mot-flåte krigføring og flåte-mot-land operasjoner). Underliggende er i tillegg hans perspektiv om stormakters behov for sterke havgående mariner.
Gorshkovs flåtebygging var særegen. Han bygde en alternativ og imponerende marine for sjønektelse, strategiske slagkraft og samtidig en evne til å operere på verdenshavene.
7. Watkins, James D, “The Maritime Strategy” i Proceedings (Januar, 1986).
Med President Ronald Reagan og Secretary of the Navy John F Lehman, ble amerikansk forsvars og sikkerhetspolitikk endret fra tidlig 1980-tallet. Meget sentralt i den mer offensive satsningen var de nye militærstrategiske tankene om en større og mer offensiv marine. Lehmans uttalte mål var 600-skip marine, bygd rundt hangarskipsgrupper. Med dette skulle amerikanerne bringe krigen ut til sovjetiske baser og interesseområder. Strategien preget amerikansk og NATO tenkning gjennom hele 1980-tallet.
Admiral Watkins ugraderte versjon av denne strategien fra 1986 har vært bredt diskutert og debattert – og har hatt stor betydning for det norske forsvaret og vår region.
8. Clark, Vern, “Sea Power 21” i Proceedings (Oktober, 2002).
Innholdet i denne offensive visjonen er et tredelt marinekonsept; Sea Basing, Sea Shield og Sea Strike. Den bygger på 1990-tallets kjente doktriner ”… From the Sea” fra 1992 og ”Forward … From the Sea” fra 1994. Sea Power 21 og dens mange oppfølgende artikler og debatt gir et bilde av dagens utvikling, både i USA og hos andre stormakter. I skyggen av det internasjonale mediefokus på terrorisme og begrensede kriger foregår det i dag en stor tradisjonell militær oppbygging som bør få økt fokus.