Luftmaktsavdelingens litterære kanon nr. 2, 27. 11. 2006
Norsk utenrikspolitikk – tenkning og rammeverk
av Karl Erik Haug
Den som ønsker å si noe om norsk utenrikspolitikk har de senere år fått mye å lese – ikke minst i det bindsterke verket om norsk utenrikspolitikk. Den foreliggende litterære kanonen har ikke til hensikt å gi en oversikt, snarere trekke frem eksempler på ulike tilnærminger til faget. Og faget er i denne betydningen i første rekke historien, jeg har ikke gjort noe forsøk på å gå statsvitenskapen etter i sømmene.
Riste, Olav (2001): Norway's Foreign Relations – A History. Oslo: Universitetsforlaget.
Dette er den feige varianten – jeg velger altså å sette opp Olav Ristes engelske sammendrag av seksbindsverket ”Norsk utenrikspolitikks historie” i stedet for hele verket. Verket – som er det eneste forsøket på å skrive en sammenhengende fremstilling av norsk utenrikspolitikk – er (i beste folkeopplysningstradisjon) ganske enkelt det grunnleggende arbeidet – ingen over, ingen ved siden. Og dersom man ikke makter å lese disse bøkene, kan man altså nøye seg med en bok. Den er for øvrig meget bra!
Laursen, Johnny (1999): ”Fra diplomatisk historie til samfundshistorie. Lavlandstanker om den nye nordiske udenrigspolitiske historie”. Internasjonalt 4 (1-2), s. 2-9.
I forlengelsen av forrige forslag, kommer en helhetlig bokmelding fra Aarhushistorikeren Johnny Laursen. Hans bokmelding er ikke bare en kommentar til den historien som fortelles, men også om hvilke valg man har gjort – og ikke minst – litt om utviklingen innenfor fagfeltet. Samtidig er det gode betraktninger som viser at det kan være greit med litt avstand til studieobjektet ”Norge”.
(I anmeldelsen i Historisk tidsskrift (2/1999) brukte Tor Egil Førland beskrivelsen ”En empirisk bauta, et intellektuelt gjesp” om verket, en kommentar som i hovedsak ble tolket som en uttrykt skuffelse for at han ikke fikk være med…)
Lundestad, Geir (1985): ”Nasjonalisme og internasjonalisme i norsk utenrikspolitikk: Et faglig-provoserende essay”. Internasjonal politikk 43 (4), s. 39-54.
Omkring midten av 1980-tallet begynner det å skje ting i forhold til forskningen på norsk utenrikspolitikk, og den første som kommer med et bidrag er dagens direktør for Nobelinstituttet – den gang professor i historie i Tromsø – Geir Lundestad. Lundestads artikkel er et forsøk på å sette norsk utenrikspolitikk inn i en større sammenheng, samtidig som det er en kommentar til det synet Olav Riste har forfektet. Lundestad bruker uttrykket den ”nasjonale internasjonalismen” som et kjennetegn på Norges holdning til verden – i bunn og grunn en dobbelthet (eller dobbeltmoral) – vi vil på den ene siden være med å påvirke, men vi vil helst ikke være med å ta ansvar…
Tamnes, Rolf (1986): ”Ettpartistat, småstat og særinteresser: tre skoler i norsk sikkerhetspolitikk”, Nytt norsk tidsskrift, 3 (3), 1986, s. 42-64.
Ett år etter Lundestad kom Rolf Tamnes med sitt bidrag. Hans artikkel er som tittelen indikerer, også et forsøk på å se på utviklingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hva har vært utgangspunktet for den politikken som er blitt ført? Har det vært indre forhold, ytre forhold eller en kombinasjon? Ifølge Tamnes fanger de tre skoleretningene ”vesentlige trekk ved norsk sikkerhetspolitikk etter krigen”, og fra et rent faglig ståsted er det muligens riktig. Men samtidig er Tamnes’ tilnærming relativt klassisk og kan på mange måter sies å være inspirert av for eksempel Gaddis’ typologisering av den kalde krigen.
Bergh, Trond og Pharo, Helge Ø. (red.) (1989): Historiker og veileder. Festskrift til Jakob Sverdrup. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
Det er en ”sannhet” innenfor akademia, at svært mye av det som er spennende og annerledes ofte blir trykt i festskrift – altså en akademisk ”gave” gitt til en som (forhåpentligvis) har gjort seg fortjent til det. Disse festskriftene er ofte litt løsere i formen, og i ”Historiker og veileder” er det svært mye bra. Her finnes for eksempel Olav Ristes klassiske ”Ideal, interesser og parlamentarisk kontroll: Utforminga av norsk utanrikspolitikk 1905-1945”, men her er det kun toppnavn ”all over”. Isolert sett er denne boken kanskje noe av det mest nyvinnende som noen gang er gitt ut om norsk utenrikspolitikk.
Holtsmark, Sven G. et al. (red.) (2003): Motstrøms. Olav Riste og norsk internasjonal historieskrivning. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Riste har vært en gjennomgangsfigur innenfor forskningen på norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Da var det sikkert også naturlig at han fikk sitt festskrift da han rundet de 70. Her er det flere gode artikler, og bidragene kommer i første rekke fra personer som på ulike måter har bånd til Institutt for forsvarsstudier, hvorav flere har tatt doktorgrad med ham som veileder. Siste artikkel er for øvrig skrevet av ingen ringere enn Donald Cameron Watt, og hans oversiktsartikkel ”Krig i det 20. århundre” er muligens nok til å argumentere for boken alene (selv om det ikke handler om norsk utenrikspolitikk).
Maseng, Einar (2005): Utsikt over de nord-europeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer [Bind 1-3]. Oslo: Universitetsforlaget.
Det nest siste forslaget går ”utenpå” Norge og norske forhold, likevel er det et grunnleggende arbeid som nå har fått sin velfortjente renessanse med fjorårets nyutgivelse av alle de tre bindene som Einar Maseng i sin tid skrev. Bind 3 har hittil bare eksistert som manuskript i Riksarkivets magasiner. Stikkordet er småstatsrealisme – Maseng hadde et helt annet syn på utenrikspolitikken enn for eksempel Koht, og mye av det han har skrevet kan leses som en kritikk av den vei den norske regjeringen valgte. Maseng er imidlertid svært aktuell, da hans geopolitiske synspunkter blir delt av stadig flere (les nordområdeproblematikken).
Terje Tvedt: Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie (Oslo: Universitetsforlaget, 2002).
Terje Tvedt er nok en opposisjonell… Hans bok ”Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie” kan kanskje kalles en slags idéhistorie. Samtidig er boken også en kritikk av vårt selvbilde som nordmenn – Tvedts grunnleggende påstand kan kanskje sies å være at norsk bistandspolitikk (som i første rekke er det Tvedt har jobbet med) i første rekke tar utgangspunkt i norske forhold – ikke de land hvor bistanden er ment å skulle hjelpe. I Tvedts bok fremstår nordmenn som selvgode og relativt inkompetente i forhold til det bildet vi ynder å tegne av oss selv.