Luftmaktsavdelingens litterære kanon nr. 4, 9. mars 2007
(Vitenskapelig) dannelse for offiserer
 – eller på oppdagelsesferd i den akademiske jungelen…
av Karl Erik Haug

Dette er en kanon skrevet med glimt i øyet… Svært mange offiserer har dannelse (til og med offiserer med tvilsomme røtter fra lottobygder på Innherred kan ha dannelse – selv om de tilhører unntakene), men det finnes selvsagt de som godt kunne ha hatt noe mer. Uansett så er dette et lite forsøk på – eller et bidrag til – dannelse i betydningen ”lære noe mer om den akademiske verdensanskuelsen”, for det er ikke til å legge skjul på at det til dels er to svært forskjellige verdener vi snakker om. Her følger det derfor en skjønn blanding av vitenskapsteori og andre akademiske særegenheter, ispedd litt begrepshistorie og filosofiske betraktninger.

Her er det uansett mye morsom lesning (helt seriøst), og – ikke minst – bidrag til å utvide egen forståelseshorisont nå som Luftkrigsskolen driver og rydder seg plass i den akademiske jungelen… Professor ved Försvarshögskolan, Nils Marius Rekkedal, kom i sin tid med en fin begrunnelse for hvorfor han hadde gitt boken Moderne krigskunst den oppbygningen den hadde. Det var nemlig fordi:

”alle kapitler kan leses hver for seg. Hvorfor, vil nok enkelte spørre? Det må da bli mange overlappinger, etc.? Årsaken til dette valget er at jeg etter mange år med undervisning innen militære tema, vet at offiserer ofte foretrekker å kunne lese om et tema/fagområde uten å måtte lese en bok fra A til Å”. (Norsk Militært Tidsskrift 11/2002, s. 29) (min kursivering).

Utfordringen er herved gitt. God lesning!

 Kjørup, Søren (1996): Menneskevidenskaberne. Problemer og traditioner i humanioras videnskabsteori. Frederiksberg: Roskilde Universitetsforlag

Hvorfor ikke gå rett inn i sakens kjerne? I Søren Kjørups bok får vi en mer klassisk innføring i vitenskapsteori med utgangspunkt i de humanistiske fagene. Den er lettlest og god, og står på mange pensumlister ved universiteter og høgskoler.

Kjørup har delt sin bok i tre; han gir oss for det første litt tradisjonell vitenskapsteori med vinkling mot humanistiske fag, så tar han for seg syv grunnleggende vitenskapsteoretiske problemstillinger knyttet til humaniora, hvorpå han avslutter med å ta for seg de mest sentrale vitenskapsteoretiske tradisjonene. Innimellom dette finner han for øvrig også litt plass til å diskutere dannelsesbegrepet. Det kan tilføyes at Kjørups kommentar som rammer Derrida spesielt – og postmodernistene generelt – varmer mitt hjerte. Eller hva synes du om denne?

”Desværre har han også en formidabel evne til at dække over banaliteterne, på samme måde som teksternes rent faglige vanskelighedsgrad og fremstillingsmæssige afvisning af sine læsere. Jeg skal heller ikke påstå at jeg selv har forstået hver stump af de tekster jeg har været igennom. Gad vidst om der er nogen der har” (s. 366).

Watson, Peter (2000): A Terrible Beauty. A History of the People and Ideas that Shaped the Modern Mind. London: Weidenfeld & Nicolson.

Mens Kjørup trekker opp de lange linjene, fokuserer Watson på det moderne i betydningen fra ca. 1900 og fremover. Her er det ideene og menneskene bak ideene som står i fokus, og det spenner fra Picasso, Nietzsche og Einstein, til Freud, Habermas og Hawkin… kort sagt et herlig kaos av tanker og ideer, men likevel fremstilt på en måte som både synliggjør utvikling og sammenhenger i (det tilsynelatende) kaoset. Boken er relativt lettlest og det er mulig å lese biter av den om man har problemer med å fordøye det noe ”leksikalske” anslaget (eller om man ganske enkelt er offiser… (ref. Rekkedal)).

Mandelbaum, Michael (2002): The Ideas That Conquered the World. Peace, Democracy, and Free Markets in the Twenty-First Century. New York: PublicAffairs

Mandelbaum er en av verdens fremste statsvitere innefor fagfeltet internasjonale relasjoner, og – for å sitere Torbjørn Knutsen – en hvis bøker man kjøper når de utkommer. Boken The Ideas That Conquered the World er glitrende, og Mandelbaum argumenterer for at det er tre ideer som dominerer verden: fred som utgangspunkt for samhandling mellom nasjoner, demokrati som den optimale politiske styreformen, og frihandel som den udiskutable drivkraften for å oppnå nasjonal velstand. Selv om disse ideene ikke praktiseres overalt, finnes det nå – for første gang i historien – ikke noen rivaler.

Mandelbaum beskriver hvordan ideene har bredt seg utover verden i løpet av de siste 200 år – hvordan de ”vant kampen” om det ideologisk herredømmet. Snakker vi fortsatt om ideer, eller er de blitt ”sannheter” vi ganske enkelt tar for gitt? Fascinerende bok.

Wright, Georg Henrik von (1991): Vitenskapen og fornuften. Forsøk på en orientering. Oslo: Cappelen.

I den grad en spesiell bok har betydd mye for mitt syn på vitenskapen, er det denne. Det er en bok jeg har lest mange ganger, og det er en bok det er vanskelig å ikke ha noen mening om. Enten så deler man dens syn på verden og hva mennesket (eller vitenskapen) er i stand til å gjøre, eller så gjør man det ikke. Noen synes den er helt forferdelig, kanskje fordi den i bunn og grunn er en pessimistisk bok. von Wrights bok utløste en heftig debatt da den utkom i Sverige hvor knallharde angrep stod på trykk i Svenska Dagbladet. Problemet var til dels von Wrights oppfatning om at den teknologiske utviklingen ikke nødvendigvis brakte oss fremover, men tvert imot utfordret den menneskelige eksistens (noe som for så vidt har visse paralleller til offisersyrket, her riktignok i noe mer overført betydning).

Battles, Matthew (2003). Library. An Unquiet History. New York: W.W. Norton.

Hva hadde akademia vært uten bibliotekene? Battles – som selv er bibliotekar ved Harvard – forteller historien om hvordan bibliotekene ikke bare har vært en boksamling, men også en arena for intellektuelle og andre slag. Bibliotekene har hatt avgjørende betydning for vår verdensanskuelse, og i så måte også representert en trussel for de som av en eller annen grunn ikke ønsket at det ene eller andre synet skulle vinne frem. Hitler var ikke den første som brente bøker, og det er nettopp i symbiosen kunnskap og samfunnsutvikling at Battles fokuserer – eller som han selv uttrykker det: ”[The library] became a battleground of contesting ideologies. Was it a storehouse of wisdom, preserving timeless ideals for the edification of those burdened with rulership? Or could it become a garden of books, in which knowledge proliferated and flourished in limitless colors and forms?” (s. 82). 

Grafton, Anthony (1997): The Footnote. A Curious History. London: Faber and Faber.

Riktig bruk av fotnoter har vært et stadig tilbakevendende tema blant kadettene og fotnoter er utvilsomt blant de viktigste kjennetegn ved akademiske arbeider. Det har imidlertid ikke bestandig vært slik, og Graftons bok om fotnotenes historie er en leseverdig og morsom gjennomgang av en akademisk øvelse som vi bruker uten å reflektere noe nærmere over dens historie og bakgrunn. Hvorfor bruker vi egentlig fotnoter? Grafton har mer enn ett svar.

Som en (lang) digresjon kan det sies at dagens forsvarssjef, Sverre Diesen, kom med et sterkt innspill i så måte etter at undertegnede hadde kritisert hans bok Militær strategi (1. utg.) for manglende akademisk ambisjon (poenget var at boken ble lansert som mulig pensumbok ved Forsvarets skoler) i et debattinnlegg i Norsk Militært Tidsskrift våren 1999:

”Det er selvsagt en hevdvunnen skikk i akademiske kretser å styrke den vitenskapelige troverdigheten ved gjensidige henvisninger til hverandres avhandlinger. Tekstsider spekket med fotnoter er imidlertid sjelden noen vinning for lesbarheten, og bokens opprinnelige form er derfor bevart også i den nye utgaven” (fra forordet til 2. utg.).

Kort sagt – du får ikke flere fotnoter fra meg… 

Evans, Richard J. (1997): In Defence of History. London: Granta Books.

Det lar seg ikke gjøre å skrive en slik ”oppdagelsesreise” uten å si noe om hvordan vi fortolker fortiden. Evans’ bok er i så måte en glitrende gjennomgang av historiefagets utvikling – og ikke minst – et fundamentalt oppgjør med alt som smaker av postmodernistiske teorier… Ifølge Evans har historikeren fortsatt evne og mulighet til å bidra med vesentlige innsikter om fortiden, og boken inneholder en rekke gode eksempler på hvordan historikeren foretar avveininger og bygger opp sin fortelling. I så måte har historikeren en oppgave i samfunnsdebatten – og oppgaven er altfor viktig til at arenaen overlates til statsvitere og andre uten nettopp historikerens kunnskaper om fortiden. Utrolig godt skrevet med betydelig ”snert” i kommentarene.

Gat, Azar (2006): War in Human Civilization. Oxford: Oxford University Press.

Hvorfor ikke slutte denne akademiske ”rundturen” med litt krig? Gats grunnleggende problemstilling er intet mindre enn hvorfor mennesket engasjerer seg i aktiviteter med potensielt dødelig utgangspunkt. Er krigen en del av menneskets natur, eller er det en kulturell oppfinnelse? Hvordan har krigen påvirket samfunnet, og hvordan har samfunnet påvirket krigen? Gat spenner opp et lerret som strekker seg fra de første menneskene vandret på denne jord og frem til i dag, og han trekker veksler på såpass ulike fag som biologi, antropologi, arkeologi, historie, sosiologi og statsvitenskap for å kunne si noe fornuftig. Det er ellers et ikke uvesentlig poeng at flere av forløperne til kapitlene i boken tidligere har vært publisert i fagtidsskrifter innenfor de ulike fagene han har trukket veksler på. En murstein som ikke akkurat er sengelektyre, men samtidig et imponerende arbeid til å bli litt klokere av. Det siste inngår i en dannelsesprosess – uansett hvor tykk boken måtte være…

 Under streken (det 9. forslaget):

Schwanitz, Dietrich (2005): Dannelse. Alt det du må vite. Oslo: Pax.

Det er selvsagt en selvmotsigelse å tro at offiserer kan få den nødvendige dannelse gjennom å lese de overnevnte 8 bøkene… men det hjelper. For offiserer med lesevegring (ref. Rekkedal) finnes det også en kortutgave av alle lærde (og ulærde) verker om europeisk kultur – kort sagt en ”juksebok” som har til hensikt å besvare spørsmålet ”Hva er dannelse?” meget kort. Eller sagt på en annen måte: Hva må man kunne for å være et dannet menneske, og – ikke minst –hva bør man helst ikke vite noe om? I denne boken presenteres altså kunnskapsbasen i den europeiske kulturen, man lærer litt om alt fra filosofi og historie, til litteratur og musikk (Clausewitz er nevnt på listen over bøker som forandret verden). Opplagstallene tyder på at svært mange følte et visst behov for denne boken, og som ”en innføring” er den faktisk meget bra. Kanskje denne kan representere en slags minimumsløsning for alle offiserer?